#269 - Selvkritikk

24:06
 
Del
 

Manage episode 295754104 series 2240834
Af WebPsykologen and Psykolog Sondre Risholm Liverød. Opdaget af Player FM og vores brugere – copyright tilhører udgiveren, ikke Player FM, og lyden streames direkte fra deres servere. Tryk på Abonner-knappen for at få opdateringer i Player FM, eller kopier URL'en til en anden podcast-app.

Vi lever i en tid hvor en rekke kulturkritikere klager på at mennesker er selvsentrerte, selvbevisste og på stadig jakt etter selvrealisering på bekostning av mer sosiale hensyn. Kanskje er det en treffende kritikk, men det er også en annen historie som spiller inn i dette bilde, og det handler om hvor strenge mange mennesker er mot seg selv. I min jobb møter jeg til stadighet mennesker som pisker seg selv for små feiltrinn, bedømmer seg selv mot skyhøye standarder og bedriver en kronisk form for selvkritikk som gjør at livet bades en overveldende følelse av fiasko og tilkortkommenhet. Ettersom jeg stadig møte mennesker som har det sånn, har jeg lest en bok av Kristin Neff som heter Self-Compassion. Det er nok en bok i selvhjelps-sjangeren, men som mange selvhjelpsbøker, baserer den seg mye på studier fra psykologi og sosiologi.


Hvorfor driver mennesker å rakker ned på seg selv? Hvorfor er den slevkritiske røsten så fremtrende hos mange mennesker? Det er spørsmål jeg adresserer i mange episoder her på SinnSyn, og det er tema i dagens episode. Jeg begynner med noen eksempler fra boka til Kristin Neff, og deretter skal du få være med til en sesjon hvor jeg går til angrep på en hardnakket kritiker som bor i hodet på deltakerne i en samtalegruppe.


I boken som heter Self-compassion fokuserer forfatteren på hvordan våre indre kritiske stemmer reflekterer våre tidligste relasjoner til foreldre, lærere, venner og bekjente. Ofte er det andres kritiske innspill vi adopterer og gjentar ovenfor oss selv. Det er også slik at negative innspill plukkes lett opp på menneskets «psykologiske radar», mens alt som er positivt og oppmuntrende kan gå oss hus forbi. Det et er fordi vi evolusjonært sett er disponert for å legge merke til farer, feil og mangler for å kunne håndtere liver her og nå og forebygge ulykker i fremtiden. Det å være skeptisk og på vakt sørget for overlevelse i en spis-eller-bli-spist verden, men dagens samfunn er langt tryggere enn steinalderen, men tendensen til å overfokuserer på farer, feiltrinn og krisemaksimere, henger likevel igjen i de dypere lagene i hjernen vår.


I tillegg er det slik at samfunnet sannsynligvis også fostrer en mentalitet som underbygger vår tendens til selvkritikk. Vi lever i en konkurrerende og individualistisk verden hvor vi kultiveres inn et et spill som handler om å tilkjempe seg fordeler i konkurranse med andre. De beste jobbene og den høyeste inntekten faller som regel på dem som har de beste karakterene og vant de akademiske spillene som begynner allerede på ungdomsskolen, og kanskje enda tidligere. På sett og vis lærer vi å se på våre medmennesker som konkurrenter, og målet er å slå dem i alle de spillene som utgjør selve livet.


Det er heller ikke vanskelig å vurdere om man er vellykket eller ikke, da vårt samfunn er full av plattformer hvor vi kan sammenligne oss med andre. Uansett hvor bra dy gjør det, finner du noen som gjør det bedre, og den gode følelsen av å lykkes og mestre noe, kan forsvinne i følelsen av underlegenhet dersom man alltid måler seg opp mot skyhøye standarder.


Poenget er at så lenge vi bedømme vår egenverdi ved å sammenligne oss med andre mennesker og kulturelle standarder, vil vi alltid føle oss misfornøyde med oss selv. Vi vil føle at vi aldri når helt opp, og en mørk sky av selvforakt og selvkritikk overskygger hele livet. Dette er en uhyre vanlig livsfelle som sørger for å slukke enhver livsgnist og strupe enhver følelse av stolthet, velbehag, takknemlighet og vår evne til å nyte livet. Selvkritikken gjør oss dessuten tiltagende selvsentrerte, noe som gjør at vi ender opp i en verden av mennesker som konkurrerer på bekostning av gode relasjoner og samarbeid, og alle går rundt i sin egen line boble av misnøye, tvil og usikkerhet.


Nå skal du få høre en nærmest utagerende versjon av meg selv, hvor jeg virkelig går i strupen å selvkritikk, og jeg mener at selvkritikken fortjener kritikk.


Dagens episode skraper kun i overflaten på selvkritikkens og perfeksjonismens forbannelser. Vi du høre mer om dette, har jeg leget en timeslang episode på https://www.patreon.com/sinnsyn. På min patreon-side, som jeg også kaller mitt «mentale treningsstudio» finner du en episode som nettopp heter #30 - Perfeksjonismens forbannelser. I tillegg finner du nærmere hundre andre poster fra denne podcasten. Vil du har mer SinnSyn hver måned, kan du altså gå til min Patreon-side. Her finner du masse eksklusivt materiale. Her er det flere episoder av SinnSyn, mentale øvelser, mye videomateriale og jeg leser bøkene mine, kapittel for kapittel, slik at Patreon til slutt huser lydbokversjonen av mine tre bøker. Hvis du finner verdi her på SinnSyn, vil ha mer SinnSyn hver måned, og har lyst til å støtte prosjektet, slik at jeg kan holde hjula i gang her på podcasten, er et abonnement på Patreon av stor betydning for denne podcsten. Du kan selv velge beløp per måned, og beløpet vil altså gi deg et medlemskap på mitt såkalte mentale treningsstudio. Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle dere som allerede er Patreon supportere. Det er lyttere som dere som sørger for at lysene er på her inne på SinnSyn uke etter uke, måned etter måned, år etter år. Det er kostnadskrevende på mange måter å drive denne podcasten, men jeg elsker å gjøre det, og med støtte fra Patreon-lyttere kan jeg prioritere SinnSyn hver uke! Tusen takk for det!



See acast.com/privacy for privacy and opt-out information.

353 episoder